Norges vakreste sykkeltur

Men felles for alle turene i boken "Norges vakreste sykkelturer" er at de har gitt meg øyeblikk der jeg ønsket at det var mulig å stoppe tiden. Bare bli værende akkurat der i Norge et sted, og tenke på hvordan det var der før.

Da vi syklet Peer Gynt seterveg nord for Vinstra, drømte jeg meg bort til hvordan fattige leilendinger tjærebredde laftede småhus, mens fortellingen om Peer Gynt som sprang over Gjendineggen var dagens høydepunkt. Jeg grøsset i Jøssingfjorden ved Flekkefjord, stedet der britene jaget et tysk støtteskip inn mellom fjordveggene. På vei oppover Aursjøvegen tenkte jeg på hvilket strev menn i datiden hadde for å skaffe mat på bordet. Demning skulle bygges og kraftledninger skulle strekkes. For å Aursjøvegen hugget de hyller i fjellet. De hadde mot, rullings og dynamitt. Da tenker jeg at somrene på Hedmarken må ha vært bedre. Tenk å løpe nyforelsket over de gule åkrene og bade naken i Mjøsa, uten en bekymring i denne verden.

Dette er landskapet du møter i boken "Norges vakreste sykkelturer", og i disse omgivelsene finner vi veier som venter på å bli syklet. Veiene er både kjente og ukjente, noen er sjelden nevnt og noen er nesten glemt.

Landeveissykling i Norge har historisk sett vært en konkurransegren. Å sykle landevei simpelthen fordi du likte følelsen av å trille raskt og lydløst på asfalt gjennom landskapet var bare ikke en greie. Tenk så tilbake til din første sykkel. Med sykkelen ble aksjonsradiusen utvidet i det uendelige, verden lå for dine dekk, og nesten hver eneste tur etter skolen ble et lite eventyr. Hvordan ser det egentlig ut rundt neste sving?

Norges vakreste sykkelturerNorge er vakkert, og boken gir deg 30 turforslag449,00 krSe boka

Det er i hvert fall grunnen til at jeg begynte å sykle. Mer og mer. Det er også derfor jeg aldri lyktes som rittsyklist. Jeg hatet å hvile på solfylte lørdager fordi det var ritt på en regntung søndag. Alle stedene jeg ikke fikk sett! Hvordan var det på Jæren? Eller i Trondheim? Hva med Bergen, har byen de samme muligheter som Oslo har utenfor døren? Og alle veiene vi har hørt om på Vestlandet? Eller var det så enkelt som at alle steder som er vakre, umiddelbart har vakker sykling?

Konseptet for boken ble raskt klart. Det måtte være runder, lite er så kjedelig som å sykle samme vei frem og tilbake. Turene måtte gå på lite trafikkerte veier. De måtte ha en viss lengde, vi satte ti mil som nedre grense og 15 mil som øvre grense, med noen få unntak. Det måtte også være noen krevende turer, det gode slitet er halve opplevelsen på landeveien. Vi så på kart og vi så på bilder og vi snakket med gamle og nye sykkelvenner.

Så dro vi og laget turer. Noen ganger inspirert av naturen, andre ganger foreslått av leserne i Landevei. Vi var borte i dager, og vi var borte i uker. Uker ble til måneder, som igjen ble til år. Jo mer vi reiste og opplevde, jo mer skjønte vi det var å ta av.

Og uansett hvor vi dro, hver eneste gang, var det det samme som slo meg: Jeg ville at tiden skulle stoppe. Tidvis greide jeg også det. Det var så enkelt som å se ut over landskapet jeg snart skulle sykle, og tenke: Dette er Norges vakreste sykkelturer.