21. juli 1876 klatret William Cecil Slingsby til topps på Store Skagastølstind

To menn skrev om førstebestigningen av Norges gjeveste klatrefjell. Emanuel Mohn hadde sin beretning på trykk noen dager etter bestigningen i 1876, mens William Cecil Slingsby kom med sin versjon nesten 30 år senere, i boken Norway – The Northern Playgro und (1904). Mohn forteller om observasjoner og refleksjoner han gjorde seg fra sin posisjon i skaret, mens Slingsby jo nådde toppen; hos ham er selve klatreturen opp til toppen viet mye plass. Det er ingen direkte uoverensstemmelser, men det er en del store forskjeller i hva som er lagt vekt på hos de to forfatterne. 

Slingsbys bestigning av Storen 21. juli 1876 er den mest omtalte og mest legendariske bestigning av noe norsk fjell. Alle som har klatret noen år, og de fleste med interesse for fjelltopper, har hørt historien, og mange har også lest Slingsbys dramatiske beretning om klatreturen i Norway – The Northern Playground (1904). I norsk sammenheng er det en historie som kan måle seg med førstebestigningen av Matterhorn eller Mont Blanc. 

Kjøp boken om Store Skagastølstind

Slingsby besteg Store Skagastølstind på ettermiddagen 21. juli 1876. Ifølge Mohns lommeur nådde han toppen kl.18.38. Mohn, Lykken og Slingsby hadde da vært på tur siden 13. juli. De hadde førstebesteget Torfinnstind, Galdebergtind, Urdanostind og Gjertvasstind i fellesskap, og til sist besteg Slingsby alene Store Skagastølstind. 

Norsk Tindeklub har gitt ut en klatrefører for Jotunheimen

Omkring midnatt 21. juli er følget igjen trygt nede på Vormeli. Dagen etter forlater de Vormeli. Knut Lykken tar veien over til Bygdin og Raufjordheim, mens Mohn og Slingsby går den lange veien over Keiserpasset, via Turtagrø og ned til Fortun. De kommer frem til Fortun klokken ti på kvelden, dødsens trette. Dagen etter, 23. juli, går de videre til Skjolden, de tar et bad i Sognefjorden og får deretter båtskyss ut til Kaptein Munthes gjestfrie hus på Kroken. Der hviler de ut i tre dager. 

En uke senere, den 31, juli, har Dagbladet en notis om Mohn, Lykken og Slingsbys eskapader i Jotunheimen. Hendelsene er meddelt Dagbladet av «Rejsende fra Jotunfjeldene». Notisen står trykket i avisen ti dager etter bestigningen av Storen, men det er bestigningen av Torfinnstind og Urdanostind som blir viet oppmerksomhet i notisen. 

«Skal det være lykkedes kandidat Emanuel Mohn samt Dr. Slingsby (medlem af Londons alpeklub) ledsaget av Knut Lykkja fra Valders (den samme der ledsagede Joh. Th. Heftye ved hans bestigning af Knutshulstind) at bestige den høieste av Thorfinstinderne og Uranaast ind.» Avisen melder videre: «Uranaastind blev efter forlydende ikke bestegen uden fare. Alle de tre dristige fjeldvandrere have bundet sig til hverandre med reb; først gik Knut, derpaa Slingsby og tilsidst Mohn. Den sidste gled og trak Slingsby med sig i faldet, men det lykkedes Knut at holde sig fast og hale sine kamerater op igjen.» Dagbladet rapporterer at trekløverets neste plan er å bestige Skagastølstinden, «paa hvis top ikke noget menneske skal have sat sin fot».

Notisen forteller at Mohn og Slingsbys tur var godt kjent i offentligheten og at de ble fulgt med argusøyne av både media og fjellinteresserte. Dagbladet antyder at Mohn var det svakeste ledd i tremannslaget: På Urdanostind dro han nesten med seg hele taulaget, men de blir reddet av Knut Lykken som klorte seg fast og halte de andre opp i sikkerhet. Også på veien opp til og ned fra Mohns skar noen dager senere hadde Mohn flere utglidninger og nestenuhell, det mest alvorlige på vei ned fra breen når de gikk i tau. Lykken gikk da i tet, Mohn som andremann og Slingsby til sist. Mohn falt og rykket løs Slingsby, de suste begge forbi Knut Lykken som i siste liten klarte å bore øksen ned i snøen og stoppe de to andre. Også på bestigningen av Torfinnstind måtte Mohn ha hjelp av tauet på et vanskelig punkt hvor både Lykken og Slingsby gikk opp uten. Knut Lykken hadde ingen utglidninger og var jevngod med Slingsby i det å bevege seg på fjell. 

Allerede 3. august kom Mohns beretning, «Fra Jotunheimen» med undertittelen «Ved Lustefjorden d. 25de juli 1876» på trykk i Dagbladet. Det ble da klart for alle og enhver hvem som nådde toppen av Storen, og hvem som ble stående igjen i skaret. Seks dager senere, 9. august, trykte Bergens Adressecontoirs Efterretning den samme artikkelen. I DNT-årboken for 1876 kom så en lengre, mer bearbeidet artikkel, også den ført i pennen av Emanuel Mohn. 

Artikkelen i Dagbladet og Bergens Adressecontoirs Efterretning, henholdsvis 3. og 9. au gust, er nedskrevet av Emanuel Mohn ved Lusterfjorden den 25. juli, fire dager etter bestigningen av Storen, mens Slingsby og Mohn fortsatt hvilte ut hos kaptein Munthe på Kroken. Etter alt å dømme er artikkelen skrevet av Emanuel Mohn og av Emanuel Mohn alene. Det er ingen synlige tegn til at Slingsby har kommet med innspill. Hvis Slingsby hadde bidratt, skulle man tro blant annet klatringen opp til toppen ville fått en mer fremtredende plass, med en detaljert beskrivelse av fjellformasjoner og terreng. Det Mohn skriver om klatreturen fra skaret opp til toppen, er svært kortfattet og det er, uten unntak, sett fra Emanuel Mohns posisjon i skaret. Det er ingen beskrivelser eller observasjoner i artikkelen som klart kan tilskrives Slingsby. 

I Norway – The Northern Playground (1904) nevner Slingsby artiklene i oslo- og bergens avisene: 

«Reports of our ascents soon got into the Christiania and Bergen papers, and pretty highly coloured they were too. My personal appearance was described, I rather think after  a German model, and it was evident that a keen interest in the sport of mountaineering had  been awakened in the country at large.»

Man får her inntrykk av at Slingsby ikke var kjent med artiklene på forhånd, at de kom på trykk uten hans viten. Det er kanskje særlig kommentaren om at han er portrettert etter «a German model», som skaper dette inntrykket; at avisartikkelen er produsert uten hans medvirkning. Akkurat hva Slingsby henspiller på med utrykket «a German model», er noe uklart. Kan det være det hastige oppbruddet etter matpausen i Midt-Maradalen da Mohn ville sette seg til med pipa for å fordøye både mat og synsinntrykk? Slingsby var utålmodig syntes tiden begynte å bli knapp og presset frem en avgang på en kanskje litt diktatorisk måte, så Mohn må putte pipa i sekken. 

Mohns artikkel i DNT-årboken noe senere på året er i alle vesentlige henseender identisk med den korte og mer ubearbeidete artikkelen i Dagbladet og Bergens Adressecontoirs Ef terretning 3. og 9. august. I det følgende vil det være artikkelen i DNT-årboken det refereres til. 

Det skulle gå mange år før Slingsby beskrev turen med egne ord. Ikke før i 1904, nesten 30 år senere, kommer Slingsbys beskrivelse av den dramatiske klatreturen opp på Storen, i boken Norway – The Northern Playground. Hvorfor ventet han i så mange år? Slingsby var ellers ikke påholden med pennen og hadde nesten hvert år artikler i DNT-årbøkene om sine korstog i den norske fjellheimen. Ingen av toppene han senere besteg, kunne måle seg med bestigningen av Storen, det var og ble høydepunktet i hans lange tindebestigerkarriere. Førstebestigningen av Stølsnostind, Mjølkedalstind og Vengetind fikk alle sine artikler i DNT-årboken, men turen opp på Storen ble ikke gitt spalteplass før i 1904. Syntes kanskje Slingsby at det Emanuel Mohn hadde skrevet i DNT-årboken, og avisartiklene, var en grei og fyldestgjørende presentasjon? 

Et spørsmål man også kan stille, er hva Slingsby egentlig husket av bestigningen nesten 30 år senere. Hvis jeg bruker meg selv som målestokk, er det forsvinnende lite jeg husker av klatreturer for 25 eller 30 år siden. Jeg klarer dels å erindre hvem som var med på turen, og hvilken rute eller fjell som ble klatret, men om vi i tredje taulengde klatret opp det store, åpne diederet eller svaet ut til høyre, er ikke lenger mulig å huske klart. Hvis man har fotografier fra turen, så er det enklere. Da har man noen «knagger» å henge minnene på. Men Slingsby hadde ingen fotografier for å stanse minnesvinnet, så hvordan klarte han å skrive såpass detaljert om klatringen opp til toppen nesten 30 år senere? Svaret på det er at han tok notater. Han hadde med seg en liten notisbok hvor han noterte turdetaljer: klokkeslett for avgang, veivalg og nærmere detaljer omkring turene. Også på Storen hadde han med seg notisboken, og han nevner i Norway – The Northern Playground at han tok notater etter Storen-bestigningen.

Det er nærmere 30 år mellom Mohn og Slingsbys versjon av hendelsene i Mohns skar. Selv om Slingsby tok notater få dager etter bestigningen, så var det kun korte stikkordspregede bemerkninger om klokkeslett, rutevalg og annet. Mohn nedskrev hendelsene fire dager etter bestigningen, han holdt foredrag på Studentersamfundet om Storen-bestigningen lørdag 28. oktober og skrev artikkelen for DNT-årboken 1876 en gang i løpet av høsten. Det er kun Mohn og Slingsby som har gitt beskrivelser av førstebestigningen av Storen. Det er mange likhetstrekk, ingen direkte uoverensstemmelser, men det er en del sentrale trekk ved Mohns versjon som er utelatt hos Slingsby. 

Den nærmere bestemmelsen av Slingsbys motiv for å bestige Store Skagastølstind, Slingsbys sinnsstemning etter bestigningen og plasseringen av bestigningen i en større, både nasjonal og europeisk, sammenheng, er temaer som blir behandlet forskjellig hos de to forfatterne. 

Hva det var som fikk Slingsby til å gå til angrep på tinden, kommer ikke klart frem hos hverken Slingsby eller Mohn. Det som er tydelig hos begge, er at Slingsby føler seg slått når han, rett før klokken seks, kommer opp i skaret og får se eggen på nært hold. «Looking towards the true Skagastølstind, 518 feet above the skar, I felt that I was beaten after all, and my dream at an end, as it is difficult to imagine any mountain presenting a more impractica ble appearance than is shown at first sight by this peak from the skar» (TNP).

«The first 150 or 200 feet appeared to be the worst, and I thought that if those could be surmounted, the top might be won, but really I did not then think there was the slightest possibility of doing it.» (TNP). Slingsbys motløshet var tydelig også for Emanuel Mohn som kom opp i skaret sammen med Knut Lykken omtrent et kvarter etter Slingsby. «Da vi kom op, stod Slingsby og så opp på tinden med et udtryk av tvivl og skuffelse i sit ansigt. Således havde han stået et kvarter.» (DNT-årboken for 1876). Slingsby mente det ikke var «the slightest possibility of doing it». Han var slått, han kunne ikke se noen rute opp til toppen og innså antagelig også at han måtte klatre alene. Drømmen om en bestigning av Jotunheimens flotteste tind var knust. Da Mohn og Lykken rundet opp i skaret, var Slingsby ifølge Mohn «allerede paa vei til at bestige den lavere tind paa den anden side av skaret». Slingsby hadde gitt opp Storen og siktet seg inn på Vesle Skagastølstinds mer innbydende flanker. Da han fikk se kameratene komme opp i skaret, løp han dem i møte. Få minutter senere, etter en kort, men antagelig nokså intens ordveksling, starter Slingsby, mot alle odds, klatringen opp mot toppen av Store Skagastølstind. Hva var det som egentlig skjedde i Mohns skar, hva snudde situasjonen fra avmektig motløshet til optimisme og tro på at det var mulig å nå toppen?

Emanuel Mohn mente det var hans uheldige kommentar, den kanskje mest legendariske setning i Norsk Fjellhistorie: «If there had been two well trained alpine climbers here, I think, they may have managed it.» (DNT-årbok 1876) Ifølge Mohn var det denne bemerkningen som fikk Slingsby til å kaste alle hemninger over bord. Mohn mente at han med bemerkningen, hadde «rørt ved Slingsbys ømme sted». Det er ikke enkelt å skjønne sammenhengen her. Utsagnet Mohn kom med, var mer enn noe annet, en konstatering av forskjellen mellom dem. Slingsby var, ifølge Mohn, en «trained alpine climber». Emanuel Mohn var det ikke, derfor burde de erklære toppen for ubestigelig og returnere ned breen. At Slingsby skulle ta bemerkningen ille opp, eller ha følt seg forurettet, er vanskelig å forstå. Det var jo faktisk et kompliment (om enn indirekte).

Mohns bemerkning ga i tillegg Slings by en gyllen anledning til å snu med æren i behold. Han kunne vende tilbake neste år med mer dugelige følges venner. Selv om de snudde, ville Slingsby fortsatt være en øvet tindebestiger. Det var bare ledsagerne, og først og fremst kanskje Emanuel Mohn, som ikke holdt mål. Så hvorfor fortsatte Slingsby? Var den utløsende faktor kan skje en gryende irritasjon over de forsiktige turkameratene, en irritasjon som hadde bygget seg opp over den mer enn ukelange turen? Mohn var en erfaren fjellvandrer, men han var ingen erfaren tindebestiger. 

De hadde førstebesteget mange storslåtte topper i løpet av turen, men forskjellen i erfaring, og kanskje først og fremst forskjellen i innstilling og vilje, hadde bare blitt tydeligere og tydeligere i løpet av dagene de var på tur. På Storen toppet det seg. Slingsbys ambisjoner og «toppdrive» var i en helt annen klasse. Han var villig til å ta en kalkulert risiko, strekke seg ut og forbi sin egen komfortsone. Mohn og Lykken var ikke villig til det. Slingsby var riktignok bare 27 år gammel i 1876 og hadde fortsatt relativt liten alpin erfaring, men det er tydelig at Store Skagastølstind var en topp han hadde blinket ut som sin. 

Heller ikke hos Slingsby kommer det klart frem hva som forårsaket det raske omslaget fra motløs skuffelse, til optimisme og tro på at en bestigning var mulig. I samtalen mellom de tre turkameratene, gjengitt i Norway – The Northern Playground, er Slingsby igjen på offensiven. Motløsheten og tvilen er, som ved et under, blåst bort. Slingsby spør Mohn og Lykken om de vil være med på et forsøk, men begge svarer nei. Slingsby løper deretter i retning veggen: «I will at least try, though I do not think I can manage it.» 

Her er det et omslag, en endring i sinnsstemning og innstilling, som ikke er helt enkelt å få til å henge sammen med det foregående. Slingsby nevner ikke med et ord Mohns bemerkning om «two trained alpine climbers» eller at denne bemerkningen skulle være utløsende for hans beslutning om å forsøke en bestigning. Ordvekslingen mellom de tre er kort og intens, og Emanuel Mohn blir tatt på sengen: «Denne vending havde jeg ikke ventet. Det var ikke faldet meg ind, at han skulde ville forsøge tinden alene, men det var for sent at tage ordene igjen.» (DNT-årboken for 1876).

Nøyaktig hva det var som ansporet Slingsby, vil vi nok aldri få vite. Men det må ha vært en del spenninger i tremannslaget: rivalisering, forskjeller i ambisjonsnivå og hva den enkelte var villig til å risikere. Mohn og Lykkens «udtømte» tilstand oppe i skaret og deres uvilje mot enhver form for risiko, kan kanskje ha virket ansporende på Slingsby. Han hadde, som han sa til Emanuel Mohn, kommet til Norge «on purpose». Målet var Store Skagastølstind. 

En stor del av Mohns artikkel i DNT-årboken er viet Slingsbys sinnsstemning og uttalelser umiddelbart etter bestigningen av Storen. Dette er helt og holdent utelatt i Slingsbys bok. Omkring klokken syv forlater Mohn og Lykken skaret og tar fatt på returen ned breen. Det er merkbart kaldere, og de vil komme seg ned breen før det fryser på. Slingsby innhenter dem raskt ved snøfonnens fot og ser da, ifølge Mohn, «meget alvorlig ud». Mohn spør: «'Now you are the proudest man in the world!' svarede han til min store forundring: 'No!' 'No?' spurgte jeg atter. – 'No; do you know, what I felt, when I was on the top? That I was a great fool, and now I feel very thankful.'» (DNT-årbok1876) Videre i årboken kommer Slingsby med følgende innrømmelse: «Han erklærede lige ud, at han ikke havde indladt sig på dette vovestykke, hvis det havde været nogen anden tind end Skagastølstinden, endvidere, at han ikke vilde bestige den oftere, og at han troede, der vilde gå mange år hen, inden den blev bestegen igjen. Han havde fra toppen overbevist sig om, at den eneste side, hvorfra den lod sig bestige, var den, fra hvilken han var gået op.» (DNT-årbok1876). Det var ingen seiersrus, ingen jublende begeistring over å ha nådd sine drømmers mål, men mer en følelse av sjokkert vantro over risikoen han hadde tatt, og hvor nær det hadde vært at det gikk galt. Mohn spanderer en hel side på dette i sin artikkel i DNT-årboken. Slingsby nevner det ikke med et ord. 

Mohn fikk både kritikk og ros i flere aviser etter at han unnlot å følge Slingsby opp på toppen. For Mohn var det nok viktig å få klart frem i artikkelen hvor seriøs bestigningen hadde vært. Han kunne da bedre forsvare at han selv ikke gikk lenger enn til Mohns skar. 

For Slingsby var det kanskje, 30 år senere, gått i glemmeboken. Det han husket, var nok først og fremst triumfen, og det at han var den første som satte føttene på toppen av Norges flotteste topp. Slitet, motløsheten i Mohns skar, den farefulle klatringen opp til toppen og den enda verre returen ned til skaret var glemt eller fortrengt. Det er kanskje slik for de fleste av oss – slit, motløshet og frykt legger vi fort bak oss. Øyeblikk av suksess og seier bærer vi med oss resten av livet.

I vurderingen av bestigningen i en større, nasjonal og europeisk sammenheng er det også en del forskjeller mellom Mohn og Slingsby. Mohn ber i artikkelen i DNT-årboken for 1876 nærmest om unnskyldning for sin lange og detaljerte beskrivelse av bestigningen av Storen. 

 Han forsvarer det med toppens alpine karakter, at en bestigning av Galdhøpiggen eller Glittertind er «børneverk» i forhold til en bestigning av Storen. Derfor har han viet bestigningen god plass, fordi den representerer noe nytt i norsk sammenheng. Samtidig ser Mohn at i en europeisk sammenheng, er bestigningen av Storen ikke spesiell. «En Schweizeralpebestiger vilde måske i sin beskrivelse have gået over den i et par linier eller høist en side, fordi han og hans læsere ere vant til sådant, og intet særligt vilde have lagt beslag på hans opmærksom hed.» (DNT-årboken 1876) Slingsby har et litt annet syn på saken. Han tror aldri toppen vil bli det som i Alpene går under betegnelsen «a fashionable mountain»; en topp hvor turister blir «pulled and shoved up fine mountains by indifferent guides. The last bit is too bad for that.» Midt inne i den ganske detaljerte beskrivelsen av bestigningen kommer Slingsby med et forbehold: «I avoid going into details about this and other places, though I made minute notes the following day because if I were to describe them I should undoubtedly be accused either of exaggeration or perhaps of foolhardiness by readers unaccustomed to alpine work.» (TNP) 

Mohn mente bestigningen sannsynligvis var udramatisk og triviell sett i en større euro peisk sammenheng. Slingsby mente bestigningen var så risikabel og vanskelig at han ikke vil være for detaljert i beskrivelsen, at toppen aldri ville bli noen «guidetopp» som en del av toppene i Alpene, fordi de siste meterne var for krevende. I ettertid var det nok Emanuel Mohn som fikk mest rett. Store Skagastølstind er i dag guidetopp nummer en i Norge og regnes ikke som en svært vanskelig topp å bestige. Hvor mange personer som har blitt ført opp til toppen av «indifferent guides», er vanskelig å si, men at tallet i alle fall er firesifret og muligens fem sifret er det ingen tvil om. 

Det er flere omstendigheter ved Slingsbys beskrivelse av bestigningen av Store Skagastølstind som er underlig. Hvorfor gikk det så mange år før han skrev om den dramatiske klatreturen opp til toppen? De fleste andre topper han førstebesteg, Stølsnostind, Vengetind og Mjølkedalstind, ble beskrevet inngående i artikler i DNT-årbøkene. Fant han kanskje spor etter en tidligere bestigning? Var varden allerede påbegynt da han nådde toppen rett før klokken syv på kvelden? Var det derfor han ventet nærmere 30 år før han skrev om bestigningen? Når Slingsby møter igjen Mohn og Lykken nede på breen etter den vellykkede bestigningen, så er han alvorsstemt og slett ikke jublende glad over å ha nådd toppen. Slingsby var brite, med alt hva det innebærer av «stiff upper lip», men det er merkelig at han ikke var i en mer «løftet sinnsstemning» over å ha vært førstemann på Jotunheimens flotteste tind, toppen han hadde drømt om å bestige siden han så den første gang fire år tidligere. Så han kanskje noe på toppen som viste at noen hadde vært der før, eller var det den farefulle returen ned til skaret som forårsaket hans alvorlige sinnsstemning? 

Dette er spørsmål vi antagelig aldri vil få svar på.

Relaterte bøker

Pionérer: Fra dametinder til K2

Fjellfolkets tempel: En vandring gjennom Turtagrøs Hotel historie

Therese Berthau: Tindestigerske og lærinde